Vår historie

Forløperen

Forløperen for Telefonkontakt var «Operasjon Ved» som Oslo Røde Kors i samarbeid med Oslo Indremisjon startet midt på 1960-tallet. Bakgrunnen var en utrolig kald vinter hvor mange eldre ikke hadde råd til å kjøpe ved. Gjennom «Aksjon Ved» kom man i kontakt med mange ensomme, eldre mennesker i hovedstaden. Dette ga bakgrunnen for å opprette organisasjonen «Telefonkontakt for eldre og uføre» 19. februar 1971. Hans Høegh (bildet) ble organisasjonens første styreleder.

Oppgavene ble å skaffe frivillige telefonvenner som kunne ha regelmessig kontakt med ensomme mennesker.  Men samtidig måtte man skaffe telefoner, da mange ikke hadde egne telefoner på den tiden.

Pasientvennetjenesten i Oslo Røde Kors var den første spede utprøvingen av prinsippet for Telefonkontakt. De fikk syn for segn om at tjenesten fylte et behov i tilværelsen for de eldre.

Etter hvert fikk Telefonkontakt tilgang på lister over de personene som hadde fått tildelt telefon på sosialt grunnlag. Dette fordi offentlige myndigheter var representert i organisasjonen. Det var strenge regler for tildeling av telefon, og tanken var at nettopp disse menneskene ville trolig også ha behov for tjenestene fra Telefonkontakt.

 

 

 

Noen hadde det. Men det er ikke alltid at vi mennesker reagerer slik det virker mest logisk for utenforstående. Mange ville ikke ta imot tilbudet. Derimot ville de heller selv være telefonvenn. Mulig bidro det mer til å styrke deres selvrespekt å kunne bidra til andre i stedet for å være mottaker av en ny tjeneste.

I starten fikk alle som mottok tilbudet om telefon, også tilsyn fra en telefonvenn. Mange hadde ikke telefon fra før, og telefonvennen var med montørene for å sikre at telefonene ble montert riktig i forhold til brukernes førlighet, og for eksempel ikke høyt på veggen slik det var vanlig.

 

Noen kommuner ga støtte
På den tid var det opp til den enkelte kommune å bevilge midler til dekning av telefonutgifter. I følge Telefonkontakts prognoser var det i 1974 om lag 250 kommuner som hadde innført ordningen – med begrenset dekning av installasjon av telefon, og bare noen få kommuner ga tilskudd til fastavgiften.

Telefonkontakt hadde stort behov for å verve flere telefonvenner, men ordningen med tellerskritt førte til at mange kviet seg for å påta seg et slikt verv. Tre minutter var et kort tidsintervall for å få utført en nødvendig kontaktsamtale uten at samtaleutgiftene økte. For å få ned ventelistene i Oslo ble de telefonvennene som kontaktet minimum fire brukere i uka, tilbudt kr. 0,64 i dekning pr samtale.

 

Flere behov
Kontakten med alle brukerne avdekket at mange hadde behov for andre praktiske oppgaver ut over å ha noen å snakke med. Telefonkontakt tok utfordringen, og utviklet et servicetilbud for trengende klienter. I perioder i disse årene på 70-tallet fungerte Telefonkontakt nærmest som et krisekontor.

De medvirket til og formidlet blant annet transporttjenester til funksjonshemmede. Når de pårørende familiene reiste på ferie, samarbeidet de med Fransiskushjelpen med handlehjelp for sine klienter.

 

Staten bevilger så det monner
Selv om Sosialdepartementet helt siden 1972 har bevilget støtte til driften av Telefonkontakt for eldre og uføre, var det først fra 1976 at de tok grep, og skapte grunnlag for en mer forutsigbar støtteordning. Stortingsmelding nr 22 ”Om de eldre i samfunnet” kom til å få stor betydning for utviklingen av organisasjonen ut over 70-tallet.

I meldingen er Telefonkontakt tatt med. Av siste avsnitt siteres:

”Departementet er av den oppfatning at den virksomhet Telefonkontakt har startet, er av stor betydning, og gå inn for å yte delvis støtte til organisasjonens administrasjonsutgifter.» Fra 1978 ble støtte til Telefonkontakt lagt inn som fast bevilgning i Statsbudsjettene.

Det var ønskelig at kommunene så virksomheten som et viktig servicetiltak overfor de eldre, og var med på utbyggingen av denne tjenesten.

Etter søknad fikk Telefonkontakt i 1978 innvilget midler til fordeling i lokalorganene utover landet. Midlene var ment å dekke en del av samtaleutgiftene ved telefonkontakttjenesten. Satsene for refusjon ble beregnet til ett telleskritt pr samtale på kr. 0,64. Det betydde at telefonvennene helst burde ringe etter kl 1700 grunnet takstreglene på den tiden.

 

Ut i distriktene
I siste halvår i 1971 startet arbeidet med utbyggingen av organisasjonen på landsbasis. Det foregikk gjennom å ta kontakt med sosialkontorene utover i landet for senere å invitere frivillige organisasjoner til møter hvorpå arbeidsutvalg for Telefonkontakt ble opprettet.

Tiltaket ble meget godt mottatt fra alle hold. Av de frivillige organisasjoner som deltok mest aktivt i oppbyggingen lokalt, var i første rekke lokallag av Norges Røde Kors, Norsk Pensjonistforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeningen for Folkehelsen. En del steder ble menighetsutvalg, husmorlag, bondekvinnelag og andre kontaktet for å gjøre en innsats.

 

Telefonkontakt i Oslo
Virksomheten i Telefonkontakt startet i hovedstaden – først som et prøveprosjekt.  Selv om det ikke er fastslått i organisasjonens egne tall, er det nok likevel grunn til å fastslå at det naturlig nok er størst behov i Oslo for å ha en telefonvenn. Og i landets tettest befolkede område er også tilfanget størst på både telefonvenner og brukere. Derfor er det bare naturlig å slå fast at det er i dette området at aktiviteten har vært størst over alle de førti årene som er gått.

 

Eldremilliarden
I 1991 kom Eldremilliarden fra staten. Da ble det gjennomført delprosjekter i to av Oslos bydeler med kartlegging av Telefonkontakts brukere. Undersøkelsen ga svar på hvem av brukerne som var på sykehjem, hadde hjemmehjelp og andre offentlige tjenester – også brukere av Telefonkontakts trivselstiltak. Det siste hadde halvparten benyttet seg av.

 

Godt samarbeid
I dag er det etablert en god toveis kommunikasjon med hjemmetjenesten i alle Oslos 15 bydeler, og den sentrumsnære beliggenhet gir en god tilgjengelighet for alle brukerne, telefonvenner og øvrige samarbeidspartnere.

I enkelte bydeler har de opprettet stilling som ”eldrekoordinator” som passer på at alle tilbud til de eldre blir gjort kjent for beboerne.

Både i starten og videre i tiårene som fulgte og opp til i dag, har Telefonkontakt hatt et nært samarbeid med de tunge organisasjonene som sitter i styret, Norges Røde Kors og Norsk Pensjonistforening. Mye av virksomheten har skjedd i nært samarbeid med disse organisasjonenes lokallag.

Men nye interesseorganisasjoner og offentlige instanser dukket opp, og Telefonkontakt måtte hele tiden være på jakt etter nye kanaler og personer som kunne tenkes å ha nytte av å kjenne til Telefonkontakt. Nyere aktuelle samarbeidspartnere: seniorsenter, eldreråd, Pensjonistforbundets bekymringstelefon, Oslo fylkesforening for Pensjonister, Mental Helse, Psykisk helsetjenester, KOLS-linjen ved Glittreklinikken, omsorgstjenester, Kiwanis Club, Kirkens SOS, aktivitetsledere, eldresentre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Bildet: Nåværende daglig leder, Arnulf Andersen (tv), og første daglig leder,Erik Sandsberg, med et eksemplar av en av de første inntektskildene: Flakong fylt med den første oljen fra Nordsjøen som ble solgt til inntekt for organisasjonen.